Faksimilie: Aftenposten

Dinosaurus papyrus

Som prinsipielt digitalt menneske foretrekker jeg å motta, konsumere og lagre det meste av min daglige informasjon elektronisk gjennom en lysende skjerm. Det er imidlertid fortsatt en institusjon som er for sterk kulturbærer på papir til å bli ryddet over på digitale flater: Papiravisen.

Papiravisen representerer noe langt mer enn flyktig informasjon. Papiravisen er fysisk. Knitrende papir, lukten av trykksverte, og fryd over velkomponerte avissider. Taktile egenskaper som aldri vil kunne gjenskapes digitalt.

Papiravisen er ikke lenger der for å gi deg kjappe oppdateringer på hva som skjer i verden akkurat nå. Til det bruker vi de små pausene, der vi tidligere stod og kjedet oss og lot tankene fly, til kjapt å sjekke nyhetsbildet med smarttelefonen. Nettaviser, sosiale medier, epost og SMS flagrer gjennom disse små maskinene, som for lengst er blitt uunnværlig både sosialt og profesjonelt.

Det jeg imidlertid elsker ved papiravisen er alt som er annerledes med den. Og bare det at jeg omtaler det trykte medium, som har vært med oss i hundrevis av år, som annerledes, og ikke omvendt, viser i seg selv hvilken kraft som ligger i vår tilpasning til det digitale samfunn.

Papiravisen er lineær. Jeg liker å lese avisen i den rekkefølgen avisfolka har funnet ut rekkefølgen skal være. Det funker for meg. Kanskje fordi papiravisene jeg leser er gjennomgående sterke på innhold, uten sjokksaker som de tradisjonelt tabloide avisene lever av å selge hver dag. Den lineære papiravisen er som den klassiske oppbygningen av plottet i en film, i seg selv et formalisert ritual.

Papiravisen gir meg innsikt jeg mister dersom jeg bare klikker flyktig rundt på opplagte nyhetssaker. Selvsagt, nettet har uendelige muligheter til å fore meg med informasjon. Men helt ærlig – hvor ofte klikker du på alle artiklene som er linket opp for å gi mer informasjon for de interesserte. Og hvor ofte klikker du på linker om saker du i utgangspunktet ikke har en predisponert interesse for. I papiravisen får du også disse rett i trynet, og før du vet ordet av det leser og lærer du noe nytt du ellers ville gått glipp av. I hvert fall gjør jeg det.

Papiravisen selger hele historier, med flere delsaker og illustrasjoner presentert på en stor flate. På samme måte som en illustrasjon formidler mer informasjon enn ren tekst, vil velkomponerte avissider formidle hele historien på en helt annen måte enn en samling linker. Svært få har klart å knekke denne koden på mindre, digitale flater. Ennå.

Og selvsagt går papirblekka i container for returpapir etter ferdig lesing. Jeg har jo tenkt å lese flere aviser, uten å ta knekken på miljøet. Men prøv du også. Prøv å være en dinosaur. Dinosaurus papyrus!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.