Prince, David Bowie & Lemmy

Stjernenes gravitasjon

Igjen har en av de store forlatt oss. Igjen samler vi oss rundt deres minne i sosiale kanaler. Igjen opptrer vi i flokk fordi verden et øyeblikk har gått ut av sporet og frarøvet oss en av bautaene. En av de som har vært med å definere vår oppvekst og ungdomstid. For det det egentlig handler om er minnene som musikken deres har vært med å forme?

Sett utenfra kan det minne om smått hysterisk adferd, der vi kappes om å vise vår respekt for helten som har gått bort. Og når jeg sier det er det uten snev av ironisk distanse. Jeg har selv et coverbilde på min Facebook-profil med et David Bowie-sitat: We can be heroes just for one day. Ikke tilfeldig plassert der dagen etter Bowies velregisserte avskjed. Han var gjennom hele sin karriere en kunstner forut sin tid, som til og med i døden lurte oss. Bare to dager før slapp Bowie videoen Lazarus med åpningslinjen «Look up here, I’m in heaven». Å sette sin egen død inn i en kunstnerisk kontekst som dette har vi kanskje aldri vært vitne til tidligere, og gjør myten om den sky men framsynte og motkulturelle artisten desto større.

– Look up here, I’m in heaven. David Bowies siste performance to dager før sin bortgang.

Motkulturell kan en også si om Prince, som denne uken nådde sitt punktum, bare 57 år gammel. Motkulturell i forstand at han var en eksentriker som var umulig å sette i bås. Han utfordret musikalske genrer, seksuelle preferanser, religiøse oppfatninger og platebransjens dogmer. Blant annet. Om han virkelig opponerte mot det etablerte, eller brukte bildet av en opponent som sin forretningsmodell skal være usagt, men hans udiskutable musikalske talent plasserte han uansett på alle forsider denne uken. Det gikk så langt at statsminister Erna Solberg praktisk talt innkalte til pressekonferanse for å redegjøre om sitt forhold til Prince.

Autoplay for minner

Om både Prince og Bowie kom som et sjokk på en hel verden, kan en neppe si det samme om Motörheads Lemmy Kilmister, som rett før 2015 ebbet ut og parkerte bassen for siste gang. I Lemmys tilfelle lå kanskje overraskelsen heller i at han holdt seg hos oss så lenge som han gjorde. Likevel, sjelden har et utskudd og pariatype av Lemmys kaliber virket mer samlende etter sin død.

Det er noe med musikere og deres magnetisme, deres gravitasjon, som tiltrekker seg vår oppmerksomhet. Musikk slik den transkriberes på papir er syntaks og matematikk. Men når musikk oppleves er den ren energi koblet direkte på følelseslivene våre. Vi husker låter som blir spilt ved spesielle anledninger, og minnene til disse går på autoplay så fort vi hører tonene av de igjen. På mange måter blir de lydsporene til våre liv. Og her ligger nok bakgrunnen for våre emosjonelle reaksjoner når menneskene bak lydsporene forlater oss. De var med oss i viktige opplevelser og beslutninger i livet, og har en rolle i dette i ettertid.

Penner har sluttet å skrive

Jeg er opptatt av musikk, som for meg er den kunstform som treffer sterkest. Sannsynligvis fordi musikken er med meg inn i andre opplevelser, ofte i ungdommens brytningstid, der følelsesliv var på det sterkeste. Og den har blitt med meg videre gjennom livet.

Når Facebook-feeden min forteller meg om en musiker som har gått bort er den mentale refleksen ofte «rakk jeg å oppleve han eller henne på scenen?». Lemmy rakk jeg aldri, men heldigvis har jeg krysset av både Prince og David Bowie på min liste. Jeg var der, jeg opplevde de. Jeg så artistene som tonesatte viktige deler av mitt eget liv fremføre sine verker fra en scene. Det gjør det på en måte lettere å godta at de pennene nå har sluttet å skrive. Så får vi velge våre tekstbrokker og sitater etter eget hjerte. Jeg har valgt mitt.

We can be heroes, just for one day.

 

Foto: Scott Penner /  Grauhase / Tony Felgueiras

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *