Phillipe Coutinho

Naiv. Super – Underholdning og personvern på Facebook

Det er bare et år siden folk himlet med øynene og mumlet «Facebook-fantast» når en antydet scenarioet der Facebook og andre nettplattformer ville konkurrere med lineær-TV på sport. Nå er både de og Netflix med og byr på en av juvelene, nemlig Premier League. Det sier noe om hvilken pengemaskin vi brukere utgjør ved å bruke disse plattformene. Men forstår vi selv at vi er produktet, og ønsker vi egentlig å gi de store aktørene så mye makt?

Sport, og i særklasse store mesterskap, har vært lineær-TVs siste bauta. Dette har vi alltid sett i sanntid, i fellesskap. Det lar seg ikke spare opp for å se samlet når det passer deg. Femmila på ski, 100 meter sprint, VM-finalen i fotball ser du alle direkte – ikke tre dager senere.

Facebook, Amazon, Apple, Samsung og Google. Gravitasjonen mot de store synes å være uunngåelig.  Det er nesten umulig å ikke forholde seg til de, enten en vil eller ei. Ingen tvinger deg, og det er fullt mulig å unngå de, men den sosiale og praktiske kostnaden med å ikke være tilstede gjør at bare de mest bastante velger å stå utenfor. Om en ser omfanget av tjenester som bygges kan en nesten mistenke Facebooks ambisjoner for eget økosystem å være at Facebook = internett. For etter hvert som de bygger sitt økosystem er det færre behov en ikke får dekket innenfor Facebook-sfæren. Og de andre har nok ikke så mye mer edle hensikter de heller.

Vi som brukere får utrettet det vi trenger av både sosiale, praktiske og forretningsmessige transaksjoner, og de får beholdt oss i sin lekegrind, hele tiden eksponert for sine annonsører, og sikret en ny runde med reklameinntekter. Over tid skaper dette en selvforsterkende effekt, og vi gir de store plattformene enormt mye makt, med mer eller mindre åpne øyne.

Fotball på panelovner

Når noe er gratis å bruke, er det vi brukerne som utgjør pengene i regnestykket. At Facebook og Netflix nå går inn og konkurrerer om bautaen Premiere League forteller noe om potensialet de ser produktet kan ha i egne kanaler. De ønsker å eie flere underholdningssegmenter de fram til nå har gått glipp av. Jeg tviler dog på dette ballet blir gratis å danse på.

Selv om Facebook og Netflix nå er inne og byr på de virkelig store avtalene, er de ikke de første utenfor tradisjonell TV til å skjønne dette. Allerede i 2008 kjøpte Lyse Energi rettighetene til å sende norsk fotball. Alle var ikke like begeistret for dette, eller skjønte kanskje ikke det sterke potensialet ved å la tradisjonelle og nye kanaler smelte sammen. Ingebrigt Steen Jensen harselerte sågar over dette ved å spørre om en nå skulle se fotball på panelovnene sine. Lyse var bare tidlig ute med å skjønne at det her lå noe, selv om det var utenfor deres kjerneprodukt.

Sosiale medier når flest

Men så var det dette med makten. I TV-verden er ikke alt til salgs til hvem som helst, men forbeholdt kanaler med en viss dekningsgrad og tilgjengelighet om innholdet har sterk, allmenn interesse. I en verden der sosiale medier har større nedslagsfelt enn tradisjonelle TV-kanaler står imidlertid gamle forestillinger om allmenn tilgjengelighet for fall. I stedet for å forholde oss til hvilken kanal vi skal se fotball på vil vi velge den plattformen som har kampene vi vil se. Og det som tidligere var på dataskjermen er nå på alle skjermer, også den store skjermen i stua.

Facebook og deres konkurrenter logger alle kontinuerlig data om oss, og forstår enda mer av vår adferd. Ved å gi oss bedre produkter vil de samtidig kunne spisse annonsering enda mer presist på oss. Effekten vil kanskje oppleves som positivt, fordi vi da blir eksponert for reklame som er tettere på våre preferanser og dermed oppleves mindre plagsom, kanskje til og med nyttig. Annonsører vil treffe riktigere og få bedre valuta for sine kostnader. Men vi slipper altså taket i enda flere data om oss selv.

Personvernparadokset

I mai 2018 trår EUs personvernregulativ, GDPR – General Data Protection Regulation, i kraft. Hensikten er å styrke og samordne personvern for alle innbyggere i EU ved å gi de større kontroll over egne data. Dette pålegger alle aktører som samler persondata større bevissthet rundt hvordan disse dataene samles og brukes. I all hovedsak et viktig grep for å gjøre registrering av persondata mer forutsigbart og riktig håndtert.

Paradoksalt nok har mange av oss tilsynelatende ikke store betenkeligheter med å gi fra oss data om egen atferd, som i sum forteller like mye om oss når de blir sammenstillet og analysert. Eller kommer det en ny bølge der trenden snur, og vi forlanger at Facebook og de andre aktørene betaler oss for tilgang på våre data?

Vil jeg selv henge meg på og se fotball på Facebook eller Netflix? Definitivt, og med åpne øyne, dog velvitende om at de store plattformene kontinuerlig profilerer hvem jeg er. For det er med meg som med alle andre.

Den sosiale, praktiske og funksjonelle kostnaden ved å stå utenfor er for stor til at jeg lar prinsippene bestemme. For jeg har jo ingenting å skjule. Jeg kjøper underholdning, men er ikke helt sikker på hvilken valuta jeg egentlig betaler med. Det spørs om ikke Erlend Loe, uten selv å vite det, traff spikeren på hodet allerede i 1996: Naiv. Super.

Foto: Kevin Walsh, Bicester, England, via Wikimedia Commons

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *