Rio - byen der sosiale møtesteder er på hvert gatehjørne

Rio, Raushet og Rollemodeller

Raushet og framsnakking som strategisk virkemiddel har vært hyppig debatterte temaer her hjemme. Etter å ha tilbrakt noen dager som forsøksvis deltager i det brasilianske hverdagslivet i Rio, knakk jeg etter hvert koden for denne byen. Det er ikke den verdensberømte stranden eller imponerende Kristus-statue som er nøkkelen. Det er rausheten hos menneskene.

Det tok noen dager før jeg skjønte det. De første dagene følte jeg nærmest en skuffelse over at denne byen lignet på hvilken som helst sør-europeiske storby. Stranda ligger jo der, men utenfor sesongen er det bare en stor strand. Byen er pulserende, men det kunne like godt være Barcelona eller Lisboa. Jeg hadde forventet en annerledeshet, noe jeg umiddelbart kunne sette fingeren på og si jeg ikke hadde opplevd før. Jeg hadde tross alt dratt til andre siden av kloden. Et nytt kontinent, sør for Ekvator. Hvor var ekstasen, det merkelige, det som gjorde at stedet føltes annerledes? Det var en stor by med en stor strand, men var det så mye mer? På restaurant bestilte jeg til og med portugisisk øl i et forsøk på å smake på de «lokale» spesialitetene fordi jeg følte jeg fortsatt befant meg i Europa. Det var før jeg begynte å legge merke til de små detaljene i hvordan menneskene kommuniserte.

Sosialt lim og problemløser

Å jogge i varmen langs Copacabana var en utfordrende øvelse for en vinterakklimatisert nordboer. Hivende etter pusten i knestående får jeg imidlertid tommel opp av smilende medjogger i det han passerer. Det samme av pikkoloen på hotellet idet jeg kommer inn i lobbyen. Sikkert et uttrykk for at de setter pris på turister som ikke bare drikker rom og cola, tenker jeg. Neste dag, på metroen i det jeg skal ha tur/retur-billett til Maracanã stadion: Kvinnen bak luken forsøker forgjeves å forklare hvor jeg skal bytte linje, hvorpå hun bare gir meg tommel opp og et smil da hun innser at dette kan hun bare gi opp. På metroen, en lokal henvender seg til meg på portugisisk men skjønner fort jeg hverken kan språket eller er kjent. Et smil og tommel opp. Eksemplene bare fortsetter og fortsetter. Et smil og tommel opp. Dette går bra, dette fikser vi!

Raushet som overlevelsesmekanisme

Mens vi deler ut Liker og gir tommel opp for å gi støtte til ytringshaver, gjør vi det også som en del av en klikk. Vi blir allierte, som klapper hverandre på ryggen, som inngår en kontrakt om at jeg nok skal like deg tilbake neste gang. Jeg skal ikke snakke ned dette, for jeg ser mye positivt i dette. Men det føles likevel mye tommere.

Når brasilianerne gir meg tommelen opp er det for meg et signal på hele den brasilianske væremåte og tilnærming til livet. De har sikkert for lengst funnet ut at dette gjør at hverdagen deres forløper langt smidigere enn den ellers ville. Det er kanskje en ren overlevelsesmekanisme for å holde ut hverdagen i en by som teller et sted mellom 12 og 14 millioner mennesker.

Jeg ser deg!

Fremfor alt er det et tegn på raushet, en anerkjennelse om at Jeg ser Deg, og dette fikser vi. I bunnen ligger ingen omdømmeanalyse, ingen klikkdannelse eller alliansebygging. Bare ren raushet. Kathrine Aspaas forsøker å lære oss om raushetens tid, og jeg er en fan av prinsippet. For mange av oss vil det ta tid å få dette som ryggmargsrefleks. For meg er alle menneskene i Rio – sikkerhetsvakten, billettøren, metro-passasjeren og alle andre – inspiratorer og rollemodeller for raushetens tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.