Grekere i daglig bankkø.

Reisebrev fra eurokrisen

– Dere kan dessverre ikke betale med kort. Jeg vet ikke om jeg får pengene mine. Vår greske kjøpmann virker nesten beskjemmet når jeg, mest av nysgjerrighet, fisker opp VISA-kortet. I likhet med de fleste andre grekere vi er i kontakt med åpner de seg fort i en diskusjon om vi viser interesse for den krevende situasjonen landet deres er i.

Vi hadde bestilte restplass til Rethymnon bare dager før krisen eskalerte, og ble omtrent frarådet å reise av andre som aldri ville finne på å dra til Hellas med barn sånn som situasjonen var. Norske medier kunne melde om tomme minibanker, vansker med å få tak i mat, og stengte bensinpumper. Turoperatørene forsøkte å berolige med at situasjonen var under kontroll, men hva gjør de vel ikke for å tjene sine penger? Også de lokale må ha mat og drikke, tenkte imidlertid vi, og vi lander nok ikke midt i en humanitær katastrofe. Vi dro.

Vi er ikke latsabber. Jeg jobber døgnet rundt for å få det til å gå rundt, men blir straffet for at udugelige politikere gambler med landets økonomi.

Dette er etterlatt inntrykk etter å ha spurt de jeg møter på min vei om deres syn på situasjonen landet deres er satt i. Folk er sinte på politikere som bringer landet i vanry, som gjør livene deres enda vanskeligere med enda strammere økonomi å forholde seg til. Statsminister Alexis Tsipras er unntaket. Tsipras er ung, forstår folket, og har ikke brukt karrieren til egen fordel, er gjennomgangstonen. Det virker som alle som lever av turister har stemt nei i folkeavstemmingen om de skulle godta avtalen. Ja til EU, ja til EURO, nei til å leve som slaver, er ordene som brukes. Tsipras er mannen som skal forhandle fram en avtale de kan leve med. Tsipras er mannen som skal hjelpe Hellas gjennom deres vanskeligste krise.

Tøffest for de eldre

Ute på tidlige morgenturer, før solen gjør det for varmt til å løpe, møter jeg køene. Utenfor bankene sitter den eldre generasjonen tålmodig på tur. Mengden kontanter de får tatt ut hver dag er sterkt regulert, så de må ofte ta turen. Jeg ser svært sjelden unge mennesker i disse køene. Noe sier meg at det er de eldre som rammes tøffest her nede.

Stavros driver et utleiefirma i tre byer, og har reflekterte tanker om sitt lands krise. Jeg har vært innom Stavros et par dager for å avtale leie av en bil som skal ta oss rundt. Samtidig har jeg benyttet anledningen til å prøve å forstå hva grekerne tenker om situasjonen.

– Vi har hvit røyk, sier Stavros, når jeg er innom han for å hente bilen den tredje dagen, med referanse til Vatikanet der de sender ut hvit røyk når valg av ny pave endelig er på plass. Slik verdens katolikker venter i spenning på hvem som blir den utvalgte, har de med gresk pass ventet i spenning på hvilken vei diskusjonene i EU og IMF tar.

Han har ennå ikke rukket å sette seg inn i detaljene, men har printet avtalen ut på kontoret for å lese seg opp i løpet av kvelden. Han har bekymret seg for om de ville klare å få på plass en avtale. Årets juli er tøffere enn tidligere når turistene uteblir. Når han føler han ikke får lønn for strevet tar han turen ned til hjørnet av kvartalet, der havet slår mot stranden og møter himmelen langt der ute. Du er heldig som bor i et land med klimatiske fordeler, tenker jeg, overfladisk som jeg er i min norske velstand.

Mykland mosquito

– Det er en veldig tøff avtale, jeg er glad jeg ikke bor i storbyene på fastlandet. Alexandro driver et creperie i Agia Galini, og vi kommer i snakk da han hører jeg er norsk, og vil fortelle om da han hilste på Erik Mykland. Myggen spilte fotball for greske Panathinaikos, og begge humrer over at han både i Hellas og Norge hadde artistnavnet som tilsvarer engelske «mosquito». Er avtalen så tøff, spør jeg, og han svarer med å holde et fast grep om egen hals, for å demonstrere å kveles. – Vi som lever av turister klarer oss nok når de kommer tilbake, men da kan vi ikke ha det som nå, sier han og vifter med armene ut mot torget, som er fullt av stoler og bord, men svært få gjester. Turistene avbestiller i tusentall hver eneste dag. Det er den virkelige katastrofen vi merker direkte på kroppen, sier han.

Som turist er en alltid på utsiden av et samfunn, men ved å være i landet og forsøke å få kontakt med lokalbefolkningen midt i en krise av et slikt format, er samtidig svært interessant. Det gir imidlertid unektelig en vond bismak i munnen å tilhøre en så privilegert gruppe som vurderer å bytte ferieland fordi vi må ta med oss mer kontanter enn planlagt for å klare oss. Ikke minst å lese våre egne aviser som fokuserte på det verste som kunne skje norske turister i Hellas, samtidig som vi hadde det helt utmerket.

Det er fortsatt penger i minibankene, bakeren har ferskt brød hver dag, kjøpmannen har olivenolje og bensinstasjonen leverer fortsatt blyfri 95 til å ha på tanken. Det eneste de mangler er nok turister å selge det til. Skriver norske aviser om det?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.