De som virkelig kan å skrive inspirerer oss andre. Foto: djking

Tenk om jeg kunne skrive

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive, tenker jeg av og til. Eller, jeg tenker det veldig ofte. Men av og til, når jeg leser de som virkelig kan skrive, DA tenker jeg det. Tenk om jeg kunne skrive. Tenk om jeg kunne spre gullstøv over det blanke papiret og få en tekst til å skinne, til å stupe inn i hjertet på leseren, tegne bilder på netthinnen og fly av gårde.

Én setning, ett spørsmål i Elin Linds Stjerneregn er nok: Har du noen gang kysset i regn? Syv enkle ord som snurrer film i hodet i det leses, og får en til å drømme at det var poet en skulle vært. Eller Eivind Lund, som skriver milelange kåserier om Altinn og rompeballonger, og får folk til å utvide lunsjpauser for å lese ferdig og ligge langstrak over tastatur, post it-lapper og årsrapporter i pur latter. Da tenker jeg det. Tenk om jeg kunne skrive!

Det hadde vært så lett. Jeg kunne gjort som professor Dumbledore, plassert tryllestaven mot pannen og hentet ut drømmer og minner, magi og ornamenter. Ferdig redigert, finpusset og pakket inn i de mest elegante metaforer. Fått leseren til å stoppe opp, se inn i seg selv, mens en nikket bekreftende til tankerekken.

…disse tekstene som flyr av sted av seg selv, som får leseren til å løpe lett på tå, over ord etter ord uten anstrengelse eller omveier

Omtrent her pleier imidlertid realitetssjekken å overtale selvbedraget til å kule’n litt, og jeg innser at de som virkelig treffer oss, som får oss til å drømme, le, eller lære noe nytt heller ikke har denne tryllestaven. At disse tekstene som flyr av sted av seg selv, som får leseren til å løpe lett på tå, over ord etter ord uten anstrengelse eller omveier, ikke blir til av seg selv. At noen virkelig jobber for at vi skal få en opplevelse, at vi skal investere tid i å ta inn over oss det de har på hjertet.

Men, tenk om jeg kunne skrive vakker musikk, tenker jeg ofte. Eller, ikke så ofte akkurat nå. Men om sommeren, når den varme brisen smyger seg inn terassedøren, sveiper lett gjennom huset og ut hoveddøren på den andre siden, og plukker med seg toner fra pianoet jeg sitter ved. Da tenker jeg det. Tenk om jeg kunne skrive musikk. Tenk om jeg kunne feste noter på papiret, male følelser, opplevelser og drømmer til fem parallelle linjer. Da ville i det minste naboene kunne få servert noe med substans, om ikke annet.

Tenk om kreativitet var naturlig og enkelt, slik det føles når alle farger, toner og ord lander riktig sted. Tenk om kreativitet ikke var resultat av bastant stå på-vilje og hardt arbeid, disiplin og utholdenhet til å jobbe seg gjennom alt det som forkastes, som vi ikke ser eller hører noe om. Det er da det slår meg: Jeg har ikke jobbet hardt nok for å lære å skrive. Jeg har ikke jobbet hardt nok for lære meg å spille, jeg kan forresten ikke noter heller. Jeg har ikke engang tatt meg bryet å levere inn Lotto-kupongen, men venter allikevel på at Hamar skal ringe og forære meg millioner.

Heldigvis finnes alle de med de sterke stemmene der ute. Som har dette talentet som gjør de i stand til å sette sammen syv enkle ord, syv enkle toner, og sette ting i bevegelse. Som også har stayer-evnen til å jobbe hardt med det de kan og tror på. Som får det til å høres så enkelt ut, og i noen besnærende øyeblikk forfører oss til å tenke: Tenk om jeg kunne skrive!

 

Hentet fram til tonene av Miles Davis «Kind of Blue». Om det noensinne fantes et album som inspirerte til «Tenk om jeg kunne skrive» ville det vært dette.

Foto: djking

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.