Når Facebook-feeden min forteller meg om en musiker som har gått bort er den mentale refleksen ofte «rakk jeg å oppleve han eller henne på scenen?». Lemmy rakk jeg aldri, men heldigvis har jeg krysset av både Prince og David Bowie på min liste. Jeg var der, jeg opplevde de. Jeg så artistene som tonesatte viktige deler av mitt eget liv fremføre sine verker fra en scene.
Kategori: Hverdagsliv
Roboter trenger ikke søvn. Roboter blir ikke uoppmerksomme av repetive oppgaver med lite variasjon. Menneskenes sanser sløves, vi blir trøtte og ukonsentrerte, og vi gjør irrasjonelle valg under press. At det ikke ble flere ulykker med uforutsigbare mennesker bak rattet var et under, vil vi kanskje tenke når biler blir selvgående, og forsikringsselskapene ikke dekker ulykker der mennesker har vært involvert.
Da noen av oss tok i bruk den første Netscape-nettleseren bak i 1995 var det få som klarte å forutse hvilken revolusjon denne skulle representere. Nå 20 år etter kjøper vi ikke avisen, vi går ikke i banken, CD-platene er pakket bort og selvangivelsen er bare noen raske klikk på den samme skjermen. Underveis ofrer vi våre egne brukerdata for fascinasjonen over hvor dette kan ta oss er rett og slett for fristende til å la være.
Når en skriver en blogg som fortsatt jakter på sin egen stemme, og blir nominert til prisen for Beste inspirasjonsblogger i arbeidslivet, er det intet annet enn svært inspirerende. Ikke minst er det motiverende for å inspirere, reflektere og engasjere. For de som fortsatt finner veien innom.
Dere kan dessverre ikke betale med kort. Jeg vet ikke om jeg får pengene mine. Vår greske kjøpmann virker nesten beskjemmet når jeg, mest av nysgjerrighet, fisker opp VISA-kortet.
Mitt beste ferieminne er bare et døgn gammelt. Det kunne like gjerne vært fra det sene 70-tall. Alle sentrale ingredienser slik vi husker de er med: lunkne pølser i regn, våte teltduker og myriader av mygg. Og ingen internettdekning, selvfølgelig. Selv om jeg lå der i teltet og fektet med telefonen for å finne en bitteliten lomme med 4G.
Etter to år på lufta har bloggen omsider fått en ansiktsløftning. Først og fremst visuelt, men også innholdsmessig vil det bli en dreining.
La denne julen være tiden der du gir deg selv frihet til å slå av bryteren. Der du lar sosiale medier leve sitt eget liv og faktisk gir blaffen i den eviggående dialogen. Vær trygg, de er der når du kommer tilbake igjen også.
Å være ute av egen komfortsone kan være ekstremt ubehagelig. Når en allikevel løfter seg og løser oppgaven er mestringsfølelsen noe av det mest motiverende vi opplever. Derfor er det ofte umulig å takke nei til utfordringer en ikke vet hvordan man skal løse.
Bassen dirrer i mellomgulvet. Lyd er fysikk, men du tenker ikke på det der du står foran scenen, med all oppmerksomhet rettet mot pulsen som strømmer mot deg. Stemningen piskes høyere og høyere, mot toppen og klimaks som skal forløses på siste refreng. Det som alle kan og alle venter på, som hele konserten har bygget opp mot.